Politikkens mord og selvmord.

Følgende er skrevet på Nyhetsspeilet om dette mordet? – en interessant vinkling som meget klart involverer Hjemmefronten og Arbeiderpartiet – Gerhardsen, Hauge etc i den grufulle historien! Vi har fått skriftlig tillatelse fra forfatteren av artiklene til å legge disse ut på denne sonen! Jeg kjenner også noen i slekten til Trædal – og de har blitt tilsvarende informert.

Nils Trædal
October 19th, 2008
Goto comments Leave a comment
Leder av bondepartiet i Norge, prost Nils Trædal, led en voldsom død i 1948 like før han skulle redegjøre for Stortinget om hendelsene under 2. verdenskrig, deriblant om Hjemmefrontledelsens fascistiske tendenser og om dens forsøk på å slutte særfred med Adolf Hitler i 1940. I forslaget inngikk at Kong Håkon VII skulle avsettes.
Dødsfallet ble ikke etterforsket på vanlig måte. Det er gjort forsøk på å dysse ned saken. Et medlem av frimurerordenen hadde noen år tidligere skrevet til den norske eksilregjeringen i London og bedt om at Trædals medarbeider lærer Emanuel Haug måtte bli likvidert.
Trædal og hans gruppe hadde lykkes i å forpurre Hiemmefront-ledelsens forsøk på å oppnevne kommunestyrerepresentantene istedet for å la representantene bli valgt på demokratiske vis. Innføring av oppnevnel-sesprinsippet var åpenbart så viktig for Hjemmefrontledelsen at den var villig til å foreslå politisk mord for å få ordningen gjennomført.

Trædals død er behandlet i Bind 1,12. kapittel. Jeg nevner tildragelsen her for å vise at det er en sammenheng i de mange drap på statsledere, opposisjonelle, fiender av Israel, motstandere av frimureriet og blant de som motarbeider “Den Nye Verdensorden. ”
De grupper som synes verdens fremtid er best tjent med David Rockefellers banksystem, en verdensregjering hentet fra Council on Foreign Relation, og et verdensomspennende samarbeid av næringslivsledere, pådrar seg en så fanatisk tro på dette system at de er villige til å drepe sine politiske motstandere dersom det er nødvendig for å gjennomføre de politiske planene.
For å fjerne uønskede politikere har vi fått spesialgrupper innenfor etterretning tjenestene hvis oppgave ikke bare der er å gjennomføre drapet, men også å skjule at det har vært noe drap.
Kilde: Erik Rudstrøm ” Frimureriet og de skjulte makteliter, bind 2″, s. 219.
Parlamentarisk leder og formann i Bondepartiet, prost Nils Trædal, ble funnet sterkt skadet utenfor sitt bosted i Holtegaten 30 i Oslo. Han ble brakt til Ullevål sykehus hvor han døde av store hodeskader. Ifølge NTB var Trædal på vei opp trappen til sin bolig i 4. etasje. Mellom 2. og 3. etasje må han ha mistet balansen og falt mot vinduet som var i høyde med trappetrinnene. Vinduet var antagelig ikke forsvarlig lukket og Trædal falt ned på gårdsplassen. Da han ble funnet hadde han et fast grep om vesken sin og nøklene. Utover NTB meldingen kom det ikke fram andre opplysninger om ulykken. Pressen var taus. Hendelsen ble ikke omtalt. Det ble lagt et taushetens slør over ulykken, hvis det var en ulykke.
Rykter verserte om at dødsfallet var en politisk likvidasjon. At mennesker forsvant og ingen spurte etter dem, var noe vi kjente fra krigstiden.
I 1948 var det fredstid. Hvorfor ble ikke tilfellet politietterforsket som alle andre ulykker med dødelig utgang. Her fantes ingen politirapport. Hvorfor ble ikke Trædal obdusert og skadene beskrevet? Han kunne ha blitt slått ned i portrommet og slept til funnstedet under vinduet, eller kanskje kunne han ha blitt slått ned i trappeoppgangen og blitt lempet ut av vinduet. Hvis han hadde mistet balansen ville han ha sluppet det han hadde i hendene for å gripe etter noe. En obduksjon kunne ha fortalt hvordan skadene var oppstått, og hvorfor ble ikke vitner etterlyst? Da familien kom til Trædals hybel etter dødsfallet fantes ingen papirer, med unntak av en stor brun konvolutt med en dokumentsamling som var kommet i posten dagen etter at han døde.
Den offentlige tausheten var bemerkelsesverdig. I Hjemmefrontlederen Gunnar Jahns dagbok er hele oktober måned utelatt 10 Trædal var en av Norges fremste personligheter, en hedersmann. Han var ingen trussel mot andre menneskers liv, noe som ofte var årsak til likvidasjoner. Derimot hadde han sterke politiske meninger. Bondepartiets ledere Gabriel Moseid og Nils Trædal sammen med lærer Emanuel Haug og Arbeiderpartimannen Olav Versto, hadde forpurret Hjemmefrontledelsens planer for overgangstiden fra krig til fred i 1945. Det må ha betydd mye for Hjemmefrontledelsen å få gjennomført disse planene, både Haug og Versto var blitt truet med likvidasjon. Trædal var den av gruppen som faktisk led en plutselig død. Historieforskeren Ole Kristian Grimnes forteller hva uenigheten mellom Hjemmefrontledelsen og Bondepartiets ledere besto i:
“Opposisjonen gikk imot kretsens krav om at Regjeringen straks skulle gå av, og at det skulle dannes en ny Regjering uten tilknytning til Stortinget.
I oktober 1948 skulle Stortinget behandle kommisjonens rapport som skulle granske aktivitetene før og etter 9. april 1940. Det var utbredt misnøye med granskningen. mange mente at viktige hendelser var dekket over.
Bondepartiledelsen fikk sterk medfart i rapporten. Trædal ble påstått å være en av “foræderne”, Haugs medsammensvorne. Dette var før Haug vant saken mot Sam Knutzen og ble renvasket for alle beskyldninger. Trædal ville legge frem i Stortinget et brev som “Kretsens” Paal Berg hadde skrevet i juni 1940 til Adolf Hitler. I brevet gikk Berg inn for separatfred med Tyskland og avsettelse av Kong Haakon.
Trædal ble myrdet før han kom så langt, og før han fikk lese rapporten.
Gabriel Moseid førte ordet for Bondepartiet i Stortinget i oktober 1948. Han brukte 5 timer på å gjennomgå de uetteretlighetene Hjemmefrontledelsen hadde brukt mot Bondepartiet. Han avsluttet slik:
“Verken jeg eller andre kan legge frem beviser for følgene av et statskupp som ble avverget. Men at kretsen hadde til hensikt ved dertil skikkede midler og menn å overta makten ved frigjøringen uten Storting og konstitusjonell regjering, det har den selv sagt så mange ganger og såpass tydelig at derom kan det neppe være tvil. Og det er dette åpenbare brudd på Grunnloven og våre konstitusjonelle prinsipper som er sakens kjerne…Det er intet som tyder på at Kretsen hadde oppgitt det planlagte statskupp i dagene omkring 8. mai 1945. Og når det ble avverget, så var det ikke Kretsens fortjeneste, men folkets og de menn som i tide fikk vakt det til forståelse av farene og til vern om Grunnloven og de konstitusjonelle myndighetene”.
Opposisjonen var for at det gamle Stortinget av 1936 skulle sammenkalles. Endelig angrep den sterkt det oppnevnelsesprinsipp som kretsen la tilgrunnfor styret i kommunene i en overgangsperiode. Opposisjonen gikk ikke bare tilfelts mot kretsens overgangsstyre i og for seg. Den mente mer generelt å se antidemokratiske og diktatoriske tilbøyligheter bak kretsens forslag og antydet at de rommet etterkrigsplaner om en eller annen form for maktovertakelse. Kanskje de skriftlige kilder er lite presise ble et så sterkt ord som “militær-diktatur”, etter krigen brukt, iallfall i løsere og mer agitatoriske sammenhenger, f så fall fikk kritikken brodd også mot den militære ledelse, selv om kretsen var dens mest direkte adressat. Selv tilgjengelige skriftlige kilder viser at for eks. den illegale avisen Vårt Land, som ble regnet som Trygve Nilsens talerør, gikk så langt som å si “Det arbeides etter hva vi har grunn til å tro under demokratiets maske, for fortsatt diktatorisk styresett. Det sies at det er tenkt i overgangstiden, men det er nok meningen at det norske folk skal stå overfor en fullbrakt kjensgjerning…Skulle disse reaksjonære krefters bestrebelser krones med hell kan det gå lang tid før folket igjen får bestemmelsen om styre og stell i Norge. ” 1)
I 1948 var det ingen utenom en egnere krets som hadde kjennskap til den avtale som var inngått mellom Arbeiderpartiet, Bondepartiet og som visste at frimureriet var implisert i denne avtale fra 1935. Prost Trædal som hadde førstehånds kjennskap til denne avtale var nå borte.
Kilde: Erik Rudstrøm ” Frimureriet og de skjulte makteliter, bind 1″.
1) Ole Kristian Grimnes. “Hjemefrontens Ledelse”. side 460.
2) Bergen Arbeiderblad, leder, 20. februar 1951.
3) May Britt Ohman Nielsen, “Bondekamp om Markedsmakt”, s. 395
4) May Britt Ohman Nielsen, “Bondekamp om Markedsmakt”, s. 319
——
Vilje, mot, prinsippfasthet og en god porsjon tradisjonell norsk hederlighet var viktige egenskaper hos Norges store politiker Trædal. Politikeren og forfatteren Johan J. Jakobsen har sagt om Trædal: “Trædals demokratiske sinnelag og rettferdighetssans går som røde tråder gjennom hans aktive liv.” (”Makten og æren” s. 20)
For biografisk info om Nils Trædal, se f.eks. http://www.regjeringen.no/nb/om_regjeringen/tidligere/oversikt/departementer_embeter/embeter/statsminister-1814-/nils-tradal.html?id=463386
Trædals vilje til å kjempe for det han hadde kjært kom til uttrykk i hans minnetale over Tsjekkoslovakias utenriksminister Jan Masaryk våren 1948, som var blitt accidented (dvs. drept på en måte som var kamuflert som ulykke) i et fall ut av sitt kontorvindu i Praha. Trædal sa dette om drapet på Masaryk: ”Slike hendingar fortel vel utan ord meir enn noko anna kva det stundom kostar å gå inn for det ein er overtydd om !”
Da Stortinget kom sammen i oktober 1948 var saken som trolig engasjerte Trædal mest den såkalte ”Hvitboken” til undersøkelseskommisjonen av 1945, hvis offisielle navn var ”Regjeringen og hjemmefronten under krigen”. Hvitboken inneholdt bl.a. dokumentasjon om den kontroversielle og sensitive korrespondansen mellom Hjemmefront-ledelsen og London-regjeringen under krigen.
Få dager før ”Hvitboken” skulle fremlegges og debatteres i Stortinget ble Trædal accidented ut av et vindu i bygården i Oslo hvor han bodde. Trædal falt ut av et vindu i en trappeoppgang på en måte som praktisk talt ikke hadde vært mulig uten at noen hadde ”hjulpet” ham til å falle. Som det heter på godt norsk:

I 45 år har norske myndigheter klart å skjule den egentlige årsaken til at det aldri ble et rettslig etterspill da 14 norske fiskere omkom i en båtkollisjon utenfor Nordkapp.

NTB

AVDEKKER ÅRSAKEN: Journalisten Gunnar Grytås avdekker i boken «Våte graver» den egentlige årsaken til at dødskollisjonen mellom fiskebåten Nysjø og det østtyske fraktefartøyet Trattendorf ikke ble ført for inn for norsk rett. Foto: Scanpix

Mannskapet og det statseide rederiet som eide den østtyske lastebåten Trattendorf ble i samtiden brennemerket som arrogante og ikke villige til å komme til Norge for å forhandle med de etterlatte eller møte i en rettssak.

Men det var storpolitiske hensyn i en iskald krig som hindret de fem som skulle til Norge, fra å stille i retten. Forfatter og journalist Gunnar Grytås avdekker spillet bak kulissene i sin nye bok «Våte graver» der han tar for seg tolv skipsforlis i Troms.

Ikke for norsk rett
I korrespondansen mellom Utenriksdepartementet og Statens Utlendingskontor våren 1964 finner Grytås den egentlige årsaken til at saken aldri ble ført for en norsk rett.

- Det var realiteten ikke aktuelt å slippe østtyskerne inn i Norge fordi det ville være en indirekte anerkjennelse av staten DDR. Konklusjonen er at hensynet til en full belysning av saken i Norge, og kanskje en bedre erstatning enn det man til slutt fikk, tapte for overordnede utenrikspolitiske mål, sier Gunnar Grytås til NTB.

Rent i senk
Det var natt til 26. januar 1964 at den 11.000 bruttotonn store østtyske lastebåten Trattendorf kolliderte med banklinebåten Nysjø utenfor Hjelmsøy vest av Nordkapp. Tromsøbåten Nysjø ble spjæret i to og hele mannskapet på 14 omkom.

Skipperen på Trattendorf meldte fra om kollisjonen, snudde og starter den nytteløse letingen etter overlevde. Ulykken skjer tre år etter at Berlinmuren ble satt opp og ble en sensitiv sak for norske myndigheter.

Brevveksling
Gunnar Grytås har fått frigitt dokumenter fra Utenriksdepartementets arkiver. Her går det fram at saksbehandler Carl August Fleischers innledende positive innstilling til innreisetillatelsen senere skulle bli overkjørt av overordnede i UDs rettsavdeling.

Den endelige konklusjonen kommer i et notat datert 2. april 1964. fra Jens B. Heggemsnes ved departementets 2. rettskontor. Det er østtyskernes reisedokumenter – DDR-pass – som er problemet. Norge anerkjente ikke DDR i 1964.

- Presser på
«Etter konferanse med underdirektør Bush i Politisk Avdeling og telefonsamtale med sjefen for Statens Utlendingskontor, ble det klargjort at man ikke på noen som helst måte kunne godta DDR-pass. Dette ville innebære en anerkjennelse av det østtyske regimet.

Av lett forståelige grunner presser østtyskerne på for å få i stand en løsning på dette grunnlag i den situasjon som her er oppstått ved at store, norske økonomiske interesser er involvert.», heter det i notatet.

Nysjø-forliset fikk store oppslag både lokalt og i norske riksmedier. Men østtyskerne kom ikke til orde. Heller ikke med presiseringen av at skipperen på Nysjø ikke hadde kjørt med slukkede lanterner slik det ble meldt av det internasjonale nyhetsbyrået UPI. Istedenfor rettssak, ble det inngått et forlik med rederiet i Sverige der det norske erstatningskravet på 2 millioner kroner ble halvert.

Hemmelighold
Gunnar Grytås drar sammenligningen med det mer kjente Utvik Senior-forliset utenfor Senja 25 år senere.

- Kontrasten mellom de politiske realitetene jeg finner i dialogen mellom UD og Statens utlendingskontor og det offisielle bildet er interessant. Ikke minst fordi vi senere har hatt forlis som Utvik Senior der man har satt spørsmålstegn ved om norske myndigheter er i stand til å hemmeligholde ting rundt en tragisk hendelse der folk krever alle kort på bordet. Det var de tydeligvis i stand til i 1964, og det var de sannsynligvis også i 1979, sier Grytås til NTB.

ØST-TYSK: Dette frakteskipet Trattendorf var synderen da fiskebåten Nysjø forliste i 1964. Foto: Google

Fakta om Nysjø-forliset
Banklinebåten Nysjø ble kløyvd i to av den østtyske fraktebåten Trattendorf ved 3.30-tiden natt til 26. januar 1964.

Alle de 14 om bord på Nysjø omkom i kollisjonen. Til sammen 18 barn i Tromsø, Lyngen og Honningsvåg mistet sin far i ulykken.

45 år etter finner journalist og forfatter Gunnar Grytås at det er storpolitiske årsaker til at det aldri ble noen rettssak i Norge etter ulykken. Norsk UD ville ikke slippe inn borgere med DDR-pass.

Gunnar Grytås (60) er en av Norges mest respekterte fiskerijournalister med lang erfaring fra FiskeribladetFiskaren, Dagens Næringsliv og Nordlys.